Etter å ha reist med Norwegian til London der jeg satt og skrev innlegg på Facebok – som alle må være med på – over hvor kult det er med trådløst Internett på fly i 10 kilometers høyde, - og opplevd folkelivet i London ei helg, lurer jeg hva et slik samfunn som vi har fått nå, vil utvikle seg hen etterhvert. Folkehavet i Oxford Street, Picadelly Circuit og Trafalgar Square var ekstremt! Her må de ulike samfunnsfunksjonene fungere perfekt dersom alle 8.6 millioner mennneskene her i det hele tatt kan eksistere på en så liten plass. Og når jeg går på gatene her en lørdagskveld får en inntrykk av at alt faktisk fungerer! I bunnen for hele dette enorme urbane samfunnsystemet ligger et pengesystem der verdiressurser utveksles i form av mynter og sedler. I alle fall var det slik. Nå er det et betalingssystem så må fungere hele tiden i form av betalingskort og betalingsterminaler. Det er ikke så vanlig med sedler og mynt lenger. Skal man ut å reise, er det kun tre ting man trenger å ha med seg: Et pass, et VISA-kort (eller et annet betalings- eller kreditkort) og en referansekode for en flyreise og et hotellopphold. Dette er nok for at et individ kan komme seg fram overalt i denne verden.
Men er allle disse menneskene på gata lykkelig?
Det jeg så, var mest ungdommer. Ja, det så ut som at det hadde det bra, at de var lykkelige. Det virker som at dette superurbane Londonsamfunnet har klart å organisere seg slik at hvert enkelt av disse 8.6 millioner innbyggerne får et akseptabelt liv.
Men hva er lykke? Her tråkker du hele tiden oppe i andre mennsker. Det er et mas og støynivå av de helt store. Hvordan er det aldri å kunne fly fra dette? Er det nødvendig å utvikle et slikt samfunn i det uendelige? Har vi mistet noe på veien?