Jeg har merket meg at vi den siste tiden bruker språket annerledes enn enn før. Vi bruker frasen ‘Jeg tenker at’ når vi skal gi uttrykk for meningen vår. Før sa vi ‘ Jeg mener at’ eller ‘ Jeg tror at’ eller sågar ‘Jeg vet at’. Men nå bruker vi altså uttrykket ‘Jeg tenker at’.
Det er hyggelig at vi mennesker har begynt å tenke. Vi har kanskje ikke gjort det før, og det er kjekt at vi gjør det nå. Vi har kanskje slengt ut meninger og og oppfatninger uten at de har blitt behandlet i tenkemaskinen vår.
Er dette en ny trend om at vi har blitt mer reflekterte? At vi behandler og tygger på tankegodset før vi går ut med det? I så fall er det sikkert et gode for samfunnsdebatten.
Men er det bra at vi publiserer alt vi går rundt og tenker på? Er noe av vår tankegods såpass privat at vi bør holde det for oss selv?
Noe annet er at det kanskje er en nyanseforskjell på ‘Jeg tenker at’ og ‘Jeg mener at’. Når en mener noe, kan det kanskje oppfattes som mer forpliktende enn at ‘Jeg tenker at’. Man kan tillate seg å tenke ting som mer uforpliktende og som ikke fører til noen konsekvenser. Tankene kan være flyktig, men meninger er noe som er mer forpliktende assosiert til meg som person. For ikke å snakke om at ‘Jeg vet at’ som noe som ikke er gjenstand for debatt overhode, for det at ‘Jeg vet at’ er et objektivt faktum ingen kan protestere på. ‘ Jeg mener at’ eller ‘Jeg tror at’ er noe personlig, assosiert til meg som person som en annen gjerne kan være uenig i, men jeg har rett til å ha min egen oppfatning. Men ‘Jeg tenker at’ har jeg lov til å koble tanken fra meningene mine som noe flyktig, uforpliktende fenomen.